Stortingsmeldinga om fagskoler, god medisin?

Kunnskapsminister Torbjørn Røe Isaksen la fram stortingsmelding om fagskoler i desember. La det først og fremst være sagt at innholdet bærer preg av god forståelse for de utfordringene fagskolesektoren står overfor, isolert sett. Det foreslås innføring av studiepoeng, forbedret finansiering, styrking av kvalitet i utdanning og styrking av studentrettigheter.

Så da er vel alt såre vel, og fagskolene går en lys framtid i møte? Joda. Men, når vi nå skal skru sammen en politikk for høyere yrkesrettet utdanning for de neste 10 – 20 årene, så er det kanskje allikevel på sin plass å peke på hva vi ikke får som følge av denne stortingsmeldinga.

Det viktigste er at meldinga ikke vil påvirke den grunnleggende ubalansen vi har i høyere utdanning i særlig grad. Denne ubalansen synliggjøres ved at de kortvarige, praksisnære og erfaringsbaserte utdanningene fagskolene tilbyr har 15.000 studenter, mens den akademiske, forskningsbaserte universitets- og høyskolesektoren har 250.000 studenter. Dagens melding omsatt i praksis kan kanskje føre til en dobling av student-tallet i fagskolene. Det er bra. Men arbeidslivet etterspør fagskoleutdannede i et omfang som langt overskrider det sektoren kan forventes å levere, selv etter en dobling av studenttallet.

NHOs årlige undersøkelse blant medlemsbedriftene forteller at disse har behov for flere fagskoleutdannede enn de har for bachelor- og masterutdannede. Det største behovet er arbeidstagere med yrkesfaglig utdannelse fra videregående skole og fagbrev.

Et enkelt regnestykke, med store feilmarginer, forteller at universiteter og høyskoler leverer noe sånt som 20 000 nyutdannede til dette arbeidsmarkedet årlig. Fagskolene leverer omtrent 4 000. Målt opp mot behovet i arbeidslivet blir dermed selv en dobling av fagskoleutdannede alt for lite for å dekke behovet. En balansert produksjon av ferdig utdannede i tertiær utdanning skulle tilsi at fagskolene kanskje burde levere 15.000, og det samme burde universiteter og høyskoler. Røe Isaksens medisin er altså for svak.

Et spørsmål som fort dukker opp, er hvor fagskolene skal hente sine studenter fra, gitt dagens rekrutteringsordninger. De lengste fagskoleutdanningene rekrutterer sine studenter blant de som har et fagbrev og/eller lang relevant praksis. Disse har vi også for få av. Vi trenger dyktige fagfolk på byggeplassen og på verkstedgulvet. Dagens fordeling er at omtrent 45 prosent av elevene i videregående utdanning velger yrkesfag, og 55 prosent allmenfag. Det er lite som tyder på at denne fordelingen vil endre seg vesentlig, i det minste på kort sikt. Skal fagskolene rekruttere tilstrekkelig antall kandidater til å dekke arbeidslivets behov, må vi derfor hente studenter fra en arbeidstagergruppe som allerede er for liten, med dagens ordninger for rekruttering.

I en kronikk i Klassekampen tar Per Nyborg til orde for å anerkjenne erfaringsbasert høyere utdanning som likeverdig med den forskningsbaserte, ved å etablere en ny faghøyskole som tilbyr yrkesrettede studier nært knyttet opp mot regionens arbeids- og næringsliv. Disse faghøyskolene må ha som målsetting å videreføre det høyskoleoppdraget som ikke lenger er synlig når de statlige høyskolene blir universiteter. Synliggjøringen av faghøyskolen som en del av høyere utdanning vil også bidra til å gi yrkesutdanningen den status den fortjener. Dette vil være et effektivt virkemiddel for å oppnå en bedre balanse mellom akademisk og yrkesrettet høyere utdanning.

Den nye faghøyskolen bør også kunne tilby yrkesrettede utdanninger til søkere som har fullført studie­forberedende linje i videregående opplæring. Dette vil være andre yrker enn de som i dag er basert på fagbrev. Det vil utvide søkergruppen til yrkesutdanning og åpne nye muligheter for mange. Med et nytt fokus på yrkes- og næringsrettete valgfag i studieforberedende program, kan vi få en bredere rekruttering til faghøyskolen enn vi har til fagskolen i dag.

Disse ideene er i ferd med å vinne innpass hos arbeidslivets organisasjoner, og reflekterer det faktum at vi må «tenke utenfor boksen» dersom vi virkelig ønsker oss en statusheving for yrkesrettet utdanning på alle nivåer. Det har trolig ikke vært mulig for Isaksen å komme så langt i denne omgangen. Det er ikke sikkert han har villet det heller. Det skal ikke ligge ham til last. Med denne stortingsmeldinga omsatt i praktisk politikk er fagskolesektoren flyttet fram til startstreken i et utviklingsløp som kan virkeliggjøre en visjon om framtidige fagskoler som har status og er konkurransedyktige.

I debatten om framtidas fagskole er mange opptatt av at fagskolene må «bevare sin egenart». Ja da, det er viktig. Men da må vi også være enige om hva denne egenarten består i. I tillegg til en praksisnær tilnærming til utdanning, er kanskje det viktigste særtrekket ved fagskolen at den må kunne tilby kompetanseheving i passende stykker og biter gjennom hele yrkeskarrieren, tilpasset studentens livssituasjon og arbeidslivets behov. Vi ønsker oss flere dyktige og kompetente yrkesutøvere på byggeplassene og på verkstedgulvet. Disse har vi også for få av. En framtidig fagskole eller faghøyskole må være et fleksibelt tilbud i alle faser av livet, og gjerne etter at søkerne har tilbrakt ti – femten år som godt kvalifiserte yrkesutøvere med fagbrev eller andre kvalifikasjoner som ballast. Fagskolene, eller de framtidige faghøyskolene, må bryte med det tradisjonelle sekvensielle mønsteret som inneholder fasene kvalifisering – familieetablering - yrkesutøvelse– pensjonering.

De offentlige fagskolene på Østlandet har tatt initiativ til dannelsen av en slik utdanningsinstitusjon, med arbeidstittel «yrkeshøyskolen».  Hva barnet skal hete i framtida, blir man sikkert enige om. Det viktige er å kunne vise til veier videre i utdanningssystemet for dem som har bakgrunn i praktiske yrker, og vise at man kan komme så langt man vil med et fagbrev eller praktisk kompetanse som innfallsport til høyere utdanning, og i alle faser av yrkeskarrieren.

Jens Chr. Thysted
Rektor ved Fagskolen Telemark
Jens.chr@thysted.com

Publisert: 07.03.17, Kl. 08:21 / Av: Vilhelm